IX

.
.
.
296
.
.
.
300
.
.
.
304
.
.
.
308
.
.
.
.
312
.
.
.
316
.
.
.
320
.
.
.
324
.
.
.
328

Quanque voldrent tut a plentét
Trovent iloec u sunt entrét.
Le abes lur dist: 'Portez nus ent !
N'en prengez trop, ço vus defent.
E prïez Deu checun pur sei
Que ne mentet vers Deu sa fei.'
Pur ço les volt li abes guarnir
Quer bien purvit que ert a venir.
Cil aportent asez cunrei,
E n'en pristrent a nul desrei;
Tant mangerent cum lur plout,
E cum idunc lur en estout.
De Deu loër ne se ublïent,
Mais sa merci mult la crïent.
Del herberger pregnent oser;
Quant fud l'ure, vunt reposer.

Cum endormit furent trestuit,
Ast vos Sathan qui l'un seduit :
Mist l'en talent prendre an emblét
De l'or qu'il vit la ensemblét.
L'abes veilout e bien vetheit
Cume dïables celui teneit,
Cume lui tendeit un hanap de or;
Plus riche n'i at en un tresor.
Cil levet sus, prendre l'alat,
E en repost tost l'enmalat.
E puis que out fait le larecin,
Revint dormir en sun reclin.
Tut vit l'abes u reposout
Cum cil freres par nuit errout.
Pur tenebres ne remaneit:
Sanz candeile tut le vetheit,
Quar quant ço Deus li volt mustrer,
Sur ço n'estout cirge alumer.
Treis jurs enters i sujurnerent
E puis al quart s'en turnerent.